Ny kennelhjelper hos Jeppedalen Husky Trail

Har gjort det før! Den nye kennelhjelpen er ikke helt rookie.

Observante lesere har fått med seg at det har kommet en ny kennelhjelper hos Jeppedalen Husky Trail, og mistanken er rett: Det er ei dame! Martine Hætta Lunde har flytta inn på garasjeloftet og skal gjennom den kommende sesongen være både trener og kjører i kennelen, mens Per har sitt hvileår.

Martine og Alaska. Ord blir overflødige.

Martine kommer opprinnelig fra Kautokeino og er utdannet helsesekretær. Hundebasillen har imidlertid rukket å feste grepet om henne; dama har flere års erfaring som kennelhjelp og med hundekjøring før hun nå har endt opp i Jeppedalen, hvor hun driver med hund på full tid. Hun er allerede godt kjent med kennelens hunder, og selv the Grand Old Ladies er ikke annet enn begeistra for Martine!

Allsidige Martine har flere aktiviteter på cv’en sin

Det er imidlertid ikke bare hundekjøringa som lokker henne ut av huset. Martine er også et aktivt friluftsmenneske og en erfaren elgjeger. Erfaringen tilsier at hundespann fra Jeppedalen Husky Trail kan få nærkontakt med elg under både trening og løp, så vi satser på at hun da står godt rustet til å løse flokene, på den ene eller andre måten 🙂

Martine og Per på atv’en på en av de tidlige treningsturene.

Inneværende sesong skal Martine ha hovedansvar for den daglige treningen av hundene; fem unghunder og fire voksne. Per vil delta innimellom og være med på det daglige stellet i hundegården, men det er Martine som vil bære brorparten av arbeidet i sporet. Det er også hun som vil være kennelens konkurransekjører dette året. I første omgang er planen å kjøre åttespann i Gausdal og Hallingen, som begge finner sted relativt tidlig i januar. Deretter vil det bli tatt en vurdering av hvilke løp som eventuelt skal kjøres resten av sesongen.

Vi ønsker naturligvis Martine lykke til gjennom de kommende månedene – happy trails!

Møt Per på Villmarksdagene på Elverum

Denne helga er det Villmarksdagene på Elverum. Per skal være der på stand for Sportsman’s Pride, mens kennelhjelperen er hjemme og passer hus og trener hunder. Har du lyst på en prat om hund, fôr, trening og annet villmarksrelatert, vet du hvor du skal gå…

Hundefôr fra Sportsman’s Pride

Endringer i Jeppedalen

Det hender ting ikke blir slik man hadde tenkt. Det kan for eksempel hende at sjefsbloggeren får en så travel høst at planlagte blogginnlegg må vike. Det er småting. Noen ganger hender litt større ting, og da må man prioritere å fortelle om dem. En slik endring har skjedd i Jeppedalen Husky Trail i høst.

I høst har nemlig Kjersti og Per tatt ut separasjon. Det er ikke noe dramatikk eller uvennskap som ligger bak, og det er ingen tredjeperson involvert. Kjersti og Per er fortsatt gode venner, men i fremtiden vil Per ‘alene’ utgjøre Jeppedalen Husky Trail sammen med diverse støttespillere. Sponsorer og samarbeidspartnere av ulikt slag er informert, og de er fortsatt med på laget.

Kjersti har kjøpt seg nytt hus og har overtakelse tidlig på våren. Flatcoated retrieverne Buster og Barney følger naturligvis med henne på lasset, mens huskyene blir værende hos Per. På grunn av omstendighetene har Per valgt å ta en liten timeout denne sesongen, men helt borte fra løpsarenaene blir han ikke! Han vil blant annet delta på Mush Synnfjell, årets meget populære nyskapning, og vil også være å se på Røros i starten av februar. Noen hunder er lånt ut til gode venner som skal bruke dem i løp, og noen få har blitt solgt. Per har fortsatt rundt 10 hunder som han trener selv hjemme på kennelen.

Nettsidene og bloggen vil bestå, og det er langt fra umulig at Kjersti innimellom vil bidra som blogger eller sogar som handler på løp etterhvert. Det er som nevnt ikke noe uvennskap mellom Kjersti og Per, og begge forsøker å være konstruktive og finne gode løsninger for tiden som kommer – for begge to.

Vi ser frem til en vinter med mye spenning i sporet – selv om opplevelsene på enkelte måter blir annerledes enn man hadde trodd!

September: Treningsøkning og forberedelser

Lars og Per trener i morgengryet

Det er september, og treningen er godt i gang. De fleste hundekjørere er i gang med høsttreninga nå, og man begynner langsomt å øke distansene litt. Noen er veldig ivrige og banker mil og tider, andre er mer avslappet og vet at det fortsatt er mange måneder til konkurransesesongen starter for alvor. Temperaturene kan variere i september, og det påvirker treninga. Det har for eksempel vært noen varme dager nå i starten av måneden, og da må man trene tidlig på morgenen eller sent på kvelden. Har man en jobb som kombineres med treninga, slik tilfellet er for mange hundekjørere, er man henvist til å trene på kveldstid.

Trening for både kropp og sjel!

Formålet med septembertreninga er ikke utelukkende kondisjon og muskulatur. En viktig faktor er nemlig å herde tredeputene til hundene. Hos Jeppedalen Husky Trail kjører vi hundene foran ATV, og de løper uten potesokker på skogs- eller grusveier. Forholdet mellom trenings- og hviledager varierer. Med distanser opp mot halvannen mil blir det en gradvis overgang for hundene, og tredeputene herdes uten at vi tar for stor risiko.

Dante og Amigo leder dagens trening

Andre kjørere har andre opplegg, og noen er allerede oppe i turer på fire mil. Vi stresser ikke, og følger et treningsopplegg som både to- og firbeinte er komfortable med. Vi har fortsatt en måned igjen med beitedyr i treningsområdene våre. Først 5. oktober starter jakta og beitedyrene tas inn. Da slipper vi flokker med f.eks. kuer langs løypene. Heldigvis har treninga gått kjempefint så langt, og selv om vi må ta de med ro når det er kuer i området, har vi ikke hatt noen problemer.

Passeringstrening med naboer og venner

September er også en populær måned for fellestrening og samlinger. Her i Jeppedalen er det flere hundekjørere og vi får ofte mye passeringstrening ‘gratis’ når vi likevel er ute. Men både hos oss og andre steder i landet er det nå hundeklubbene har sine høstsamlinger. Vi har de siste 5-6 årene deltatt på Oslomarka Trakkhundklubbs samling på Finnskogen. Vi har dessverre ikke anledning til å delta i år, så vi har lagt opp til en privat treningssamling sammen med gode hundekjørervenner på et litt annet tidspunkt. Bilder og tekster kommer her på hjemmesidene etter hvert!

Gode venner på trening så vel som i fritida

Per er veldig fornøyd med spannet så langt. Han har 17 hunder i trening. Etter en vår og sommer med kraftig selektering, var vi spente på de valgene vi hadde tatt om hvem som skulle bli og hvem som skulle ut. Så langt ser det veldig fint ut, og Per føler at han har et homogent spann med hunder som går godt overens og begynner å ‘sette seg’. Det lover godt for treningen videre, og ikke minst for konkurransene denne sesongen. Etter treningsturene har vi gjerne hundene løpende løse ei stund i en inngjerdet innhengning, slik at de får løst opp muskulaturen og får en mykere overgang til oppholdet i hundegården igjen.

Foreløpig er det grus som gjelder, men vi venter så smått på den første sneen.

Per er for øvrig påmeldt både Femundsløpet (F600) og Finnmarksløpet (FL1000) til vinteren! Femundløpet starter på Røros fredag 1. februar 2013, og Per var nummer 64 til å melde seg på. Finnmarksløpet starter i Alta lørdag 9. mars, og der var Per nummer 33 til å melde seg på. Det er bare å notere seg datoene allerede nå – det blir intense dager for alle oss som følger med!

Per er fokusert og forbereder spannet for vinteren

Allerede 28. august måtte det for første gang i høst skrapes is av bilen på morgenen. Rognetrærne er tunge og fulle av bær – og vi er spente på hva det betyr. Et ordtak sier at mye rognebær gir lite sne, fordi trærne ikke skal bære tungt to ganger. Et annet ordtak sier at mye rognebær betyr mye sne. Vi venter i spenning og håper naturligvis at det siste skal slå til. Vi er klare for en fin og stabil vinter med mye sne og gode treningsforhold!

En stor mann har gått bort

Fredag 13. april fikk vi sjokkbeskjeden, Inge Vidar Bråten hadde tapt kampen mot kreften i en alder av 63 år… Det er bare trist, forferdelig trist…

Inge har vært en mentor, en støttespiller og rådgiver i mange år. Kjersti var så heldig å bli kjent med denne fantastiske mannen allerede i tidlige ungdomsår, som gymlærer på videregående skole. I 3 år var han mye av årsaken til at gym fylte opp timeplanen med gym som valgfag, i tillegg til de obligatoriske timene. Han var årsaken til at jeg valgte å gjennomføre A-Kurs for treningsledere i året jeg var russ i 1985. Da russen ble nektet adgang til skolen og rektor gikk i vranglås under russefeiringen samme året, og boikottet russefrokosten etter luepåleggelsen, var det Inge som stilte opp sammen med kona Marit og ønsket hele Russ -85 hjem i stua. 

Per derimot ble kjent med Inge gjennom trening. Først på spinningtimer på Trimland, og deretter SATS hvor Per jobbet som intruktør. Da våren og sykkelsesongen startet for fullt ble Per inkludert i sykkelgjengen til Inge. Sammen tråkket de Romerike på kryss og tvers både med landeveissykkel og terrengsykkel. Inge motiverte Per til å satse på sykkelsporten.  Han satt opp treningsprogram og stilte som sjefen i følgebilen på ritt.  Det er ikke få timer som er tilbragt i loftstua til Inge på Jessheim eller på telefonen med trening og motivasjon som tema.

Da vi flyttet til Jeppedalen og startet opp med hundekjøring for fullt, var Inge fasinert og syntes det var spennende å komme med gode råd og tips til trening av de firbente. «Legg opp treningen av hundene som du ville ha gjort når du skal trene selv, så kommer dette til å bli veldig bra, og ring meg om du lurer på noe, jeg er aldri lenger enn en telefon unna»  sa han mang en gang. 

Den siste telefonsamtalen hadde Per med Inge etter Femundløpet 2012. Per var skuffet og lei seg over å ha brutt, Inge lyttet og ga gode råd, som alltid. Oppmuntrende sa han, «Per, jeg kommer til å være mye på Jessheim i tiden etter påske, kom en tur innom så skal jeg ha kaffen klar, så kan vi prate litt om neste sesong,  det er viktig å se fremover».

Den dagen kommer aldri. Inge er borte, vår mentor er borte…  Vi vil alltid minnes de gode stundene, de gode rådene, det fantastiske mennesket og de gode opplevelsene.

Hvil i fred Inge.

Inge i loftstua hjemme på Jessheim, slik vi kjente ham og vil minnes ham.

Julen vi kommer til å huske, lenge…

Det er vel ingen overdrivelse å si at hundekjørere er langt over gjennomsnittet interessert i værmeldinger, vi er intet unntak. Allerede i slutten av oktober, om ikke enda tidligere så tar det helt av i alle sosiale medier om vær, vind, nedbør og temperaturer. Alle venter på det første snøfallet. Alle lukter snø i lufta så fort gradestokken kryper nedover mot blå temperaturer. Denne høsten går inn i våre i historiebøker som en av de mest begredelige, værmessig. Så når snøen endelig kom var det full jubel! Den 2. desember lavet det ned med store hvite filler og sleden ble hentet frem i rekordfart. Jeppedalen var et av de få stedene på Østlandet som ble velsignet med snø og løypene ble kjørt opp av hundespann før noen fikk sukk for seg. Noen dager senere kom det ytterligere mengder og det myldret av liv i løypene, parkeringsplassen ved bommen i Jeppedalen var bedre besøkt enn en middels stor kafè på et kjøpesenter på en lørdag.  Spannet ble «nytt», endelig hadde hundene snø under potene og trakk en slede mil etter mil rundt i det store flotte løypenettet! 

Desember startet med fantastisk vintervær og nok snø til å kose seg på sleden med storspann

Men hvor lenge var «Adam i paradis»? Plutselig ut av intet kom det et kraftig væromslag! Isen hadde så vidt lagt seg på Øyangen og vi var klar for å hente frem skiene for å tråkke opp løypa over isen… Så stiger temperaturene fra lyseblå til mørke røde! Er det mulig? Er det virkelig mulig?! Vi bor liksom i et vinterparadis!  Kan noen fortelle det til værgudene???  Anyone!?

Så i romjulen, sånn omtrent et par dager etter at vi har vi spist oss fordervet på julemat, og tatt et par velfortjente hviledager, da dukker Dagmar opp! Som om vi ikke har nok å tenke på fra før, så kommer denne hissige damen og renser opp det hun kan. I løpet av èn natt så har hun feid med seg det lille som er igjen av snø og forvandlet det til et speilblankt skue så langt man kan se. Veiene, løypene, gårdsplassen, hundegården – alt er blankpolert! Og som om det ikke er nok, så kvitterer hun sitt besøk med å felle noen gedigne trær, strategisk plassert over løypa! Takk skal du ha!

"Dagmar" sørget for et strømbrudd som varte i nærmere 20 timer. Morgenkaffen og alle måltider ble tilberedt på primus 2. juledag i år...

Høsten, vinteren og julen 2011 vil bli husket lenge…. Eller kanskje ønsker å glemme.

Like greitt å bare krølle seg sammen foran peisen mens uværet herjer som værst utenfor husveggene

Vinteren er her!

Endelig kom den etterlengtede snøen! Allerede forrige helg startet det med en liten forsmak på hva vi har i vente. Natt til lørdag plaskregnet det i Oslo, mens her i Jeppedalen kom nedbøren i form av store hvite filler hele natten. Så lørdag morgen var det duket for langtur med spannet. Det er nok ingen overdrivelse å si at både hunder og kjører storkoste seg på den første snøen denne vinteren! Etter noen dager med pent vær og litt kjøligere temperaturer fikk vi et nytt snøfall natt til i dag (onsdag). Og denne gangen måtte vi frem med både snøskuffer og freser for å rydde i hundegården.  Etter en rask titt på yr.no så ser det ut som vi nå går en mye triveligere tid i møte, allerede kommende helg er det meldt store snømengder i området og det er duket for sledekjøring på hjemmebane! Vi tar i mot vinteren med åpne armer! Livet er herlig!

Per gjør seg klar for kveldens treningstur og gleder seg over snøfallet den siste uken

Vi vil ha snø, nå!

November går mot slutten og enn så lenge er det ingenting som tyder på at temperaturene skal krype nedover på gradestokken… At det stadig meldes om mer nedbør er det ingen trøst, for med 4-5 plussgrader er det sjanseløst å håpe på snø med det aller første…

Et helt vanlig syn på alle treningsturene i øyeblikket.... Foto: Kjell O. Brun

På hver eneste treningstur brukes det potesokker både forebyggende og ikke minst for å beskytte poter som begynner å bli såre. Etter hver eneste tur forsvinner hundrevis av kroner rett i søplebøtta, for sokkene er bare filler og nærmest bare å betrakte som fargerike ankelbånd…(!) Normalt så ville første turen på sleden vært gjennomført allerede, om ikke hjemme i Jeppedalen så et eller annet sted innenfor et par tre timers kjøretur. I år er det lite som tyder på at den første sledeturen vil bli gjennomført i november en gang!

Snø er herved ført opp på ønskelisten til julenissen….

Når blir pluss til minus?

Det er under to måneder til jul, treningen er i ferd med å trappes opp, hundene har fått noen gode og lange kilometer i beina sine siden augustmåned. MEN –  hvor blir det av kuldegradene og snøen? Kalenderen viser  3. november og vi kjører fremdeles ubekymret rundt på sommerdekk. Vinterskoene og de tjukke jakkene er fremdeles godt plassert innerst i skapet og vedhaugen i boden er urørt. For gradestokken har vist gjennomsnittlig  8-10 pluss grader den siste uken….(!) Og i avisene kan vi lese at det blir fremdeles varmt fremover. Hva skjer?

Men vi er optimister, det må jo komme snø  i år også! 

Barney leder an spannet på fjellet under en treningstur i 2008. Det året var det også lite snø før jul....

20-års jubileum x 2!

Oktobermåned har bydd på hyggelige opplevelser både i inn og utland. Etter en trivelig treningssamling på Finnskogen med Oslomarka Trekkhundklubb, reiste Kjersti på langweekend for å treffe sine gamle kollegaer i London etter 20 år!  Det ble en utrolig fin reunion med mange av de som jobbet sammen tilstede. Selve treffet var lagt til den gamle stampuben vår Prince Edward Pub i Bayswater i samme gaten som vårt gamle kontor.  Å si at dette ble en vellykket helg er ikke beskrivende nok, og nytt treff er innført som en årlig tradisjon!

I denne gaten hadde jeg min leilighet i flere år. Det var gode år som bringer tilbake mange gode minner!

Så var det bare å få storbyklærne av kofferten for så å pakke ned ullundertøy, stillongs og jaktdressen, for helgen etter var det duket for elgjakt sammen med fruen i Beverlia! Elin Berntsen har 20-års jubileum som elgjeger i år og Kjersti ble invitert med på jakthelg med Tobøl og Stangenes Jaktlag i Eidskog, som Elin har jaktet sammen med hver høst de siste 20 årene! Og til tross for at kontrasten fra publivet og neonlysene på Piccadilly Circus i London var stor når man rigget seg til på elgpost i grålysningen, tidlig lørdag morgen, var dette om mulig, en opplevelse som var enda større! Å høre en ivrig elghund som utfører en kraftig los i umiddelbar nærhet, ventingen på at skogens konge skal komme til syne – det er en spenning som man virkelig kan ta og føle på! Når man i tillegg får oppleve at et dyr blir felt på egen post er opplevelsen total! Dette var en helg som virkelig fristet til gjentagelse, og når invitasjonen til neste års jakt kom før vi avsluttet siste drevet, da kan man ikke takke nei!

20 år har gått siden Elin startet som elgjeger, i år felte hun en kalv på post 19 med Kjersti som tilskuer!

Kjersti fikk opplæring i å flå elg denne helgen. greitt å kunne gjøre seg nyttig på jakt selv uten børse!

Det fine med 20 år jubileer er at man kan velge å ikke la det gå like lenge til neste gang!